Mørket senker seg, dagene blir kortere og kortere. I det fjerne kan man skimte julens stadig sterkere flamme men det er fremdeles noen uker igjen, og nok av tid til la seg henføre av de "tradisjonsrike" førjulsmåltidene. Når man bruker ord som "tradisjon" og "kultur" om mat på denne tiden av året, betyr det som regel at retten i utgangspunktet ble utvunnet av en eller annen overskuddsråvare man rett og slett ikke hadde råd til å kaste. Er det noe vi er flinke til i Norge, så er det å minne oss selv på at vi ikke alltid har hatt olje, kontantstøtte og kors-debatter.....
 |
Siden madammen ikke liker labb,
slenger vi rolig sammen en lutefisk-
middag til en...som hu heller ikke
likte.... |
Syltelabber! Som liten var dette selve høydepunktet etter slaktingen (og jeg er oppvokst i et forholdsvis møblert hjem...). Litt bust på labben skulle det visstnok være da dette ga god sangstemme, og alt bortsett fra bein var spiselig. I voksen alder har jeg lest at man skal ta seg en knert hver gang man finner et ben, og dette kan kanskje forklare hvorfor man etter syltelabblag ofte kan oppleve snev av hodepine. Men med fare for å gjenta meg selv: hodepine i November og Desember er ikke uvanlig.
 |
| Serveres med smør, flatbrød, øl og dram. |
Men hvilket øl kan passe til syltelabber? Siden det er en rustikk rett skal vi ikke jåle dette til. Syltelabber er først og fremst salt, så det er viktig med et leskende øl. Jeg vil anbefale hveteøl, og siden vi befinner oss litt i julemodus, hvorfor ikke Erdinger Schneeweisse, et øl som på tidligere juleøltester totalt har falt igjennom, men som tørsteslukker etter ramsalte labber virkelig kommer til sin rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar